Peter Barber er en av Storbritannias mest anerkjente boligarkitekter. Ikke fordi han arbeider for de rikeste eller bygger det mest spektakulære. Han interesserer seg for en helt annen gruppe. De som faller utenfor, de som ikke har trukket et vinnerlodd, arvet eller på annet vis kommet seg enkelt inn på et av verdens dyreste boligmarkeder. Peter Barber Architects arbeider for å løse landets sosiale behov; mangel på sosialboliger og midlertidige botilbud for hjemløse, samtidig som de har ambisjoner om å bidra til urbanisering og god byutvikling.

27. september er han i Oslo for å delta på Arkitekturdagen 2019.

The architect putting the fun back into social housing, skrev the Guardian om ham i fjor. Selv er Barber ganske overrasket. Det er mulig det kan oppfattes som kokettering, men det høres oppriktig ut. At han fremdeles blir forundret over at så mange av ideene hans beveger seg ut av skisseblokken og inn i bybildet. Det har vært slik noen år nå, men da han studerte arkitektur i Sheffield var ikke boliger og byutvikling det som sto øverst på medstudentenes ønskeliste.
– Jeg kom ikke inn i arkitekturen på «riktig» måte, jeg hadde ikke drømt å bli arkitekt fra jeg var liten, sier Peter Barber på en telefonlinje fra London. Han har knapt med tid, mye han skulle ha gjort før arbeidsdagen er omme – men også mye han gjerne vil fortelle.
– Det var først etter at jeg hadde vært i Botswana, at jeg kom på ideen. Da jeg var 18 reiste jeg til Afrika og jobbet på en veldig radikal skole der. Jeg drev med vedlikehold, bygget klasserom og var med i sosiale prosjekt.

Og det var gjennom denne erfaringen han ble interessert i arkitektur – og bygging.
– Jeg var altså ikke en typisk arkitektspire som drømte om å tegne hus fra jeg var liten, og det var først da jeg kom tilbake til England at jeg bestemte meg for å studere arkitektur. Det gjorde nok at mitt utgangspunkt var litt annerledes enn dem jeg studerte med. Interessen min for arkitektur kom gjennom å erfare den, gjennom politikk, kultur, opplevelse av rom og gjenstander.

Barber studerte altså i Sheffield, som ligger i Yorkshire nord i England, i det som er relativt nær fortid – men som kanskje mange har glemt: en periode hvor den store konflikten mellom gruvearbeidere og myndighetene var på sitt mest intense – og sosiale forhold og ulikhet ble et enda viktigere tema for arkitektstudenten.
– Jeg må bare si at det var en veldig interessant tid å være i Yorkshire. Men da jeg var ferdig med studiene var det å jobbe med boligprosjekter det mest ukule og uinteressante du kunne holde på med i post-Thatchers England. I dag er arkitektskolene fulle av folk som lar seg inspirere av å tenke på alt hva en by kan være, men for tjue år siden var det ikke et tema.

Da han for femten år siden vant Architecture Foundations konkurranse «Innovations in Housing competition» med prosjektet Donnybrook Quarter, så var det against all odds.
– Jeg var et one man band, jeg hadde en student som hjalp meg, ellers var jeg alene. Og jeg konkurrerte mot noen av de største kontorene fra hele Europa. Det var heldigvis en veldig kompetent jury, som forsto hele tanken bak prosjektet mitt.

Donnybrook Quarter i Øst-London er et lavt, gatebasert bykvartal med høy tetthet. Byggene ligger rundt to nyetablerte gater formet som en T, som begge har rekker med trær og er godt integrert med gatene og nabolagene rundt. Før lå det et femetasjes gamlehjem der, og Barber skulle vise at han kunne utnytte plassen like bra – men med lavere høyde på byggene.

Han fikk plass til 42 boliger, fra et-roms studioer til fireroms familiehjem. Hver bolig har sin egen inngangsdør på bakkeplan, og en hage eller terrasse. I den mer travle, sørlige delen av kvartalet har byggene tre etasjer, og butikker på gateplan. Alle steder er de offentlige rommene oversiktlige og kan sees av beboerne på begge sider av gaten, samtidig som de mange inngangsdørene og terrassene skaper en følelse av eierskap og individualitet.

Hva er det som skiller dette kvartalet fra andre byboligkomplekser? Barber selv påpeker at det er mangelen på fellesareal i byggene – det er ingen felles trapperom, inngangspartier eller korridorer. Gatene i seg selv er sirkulasjonsrommet for beboerne.

– Designet kom ut fra en ide jeg hadde tenkt på veldig lenge, som ikke handlet så mye om selve husene, men var mer som en feiring av det sosiale livet i gatene. De andre deltagerne i konkurransen presenterte boligprosjekter; jeg hadde noe helt annet. Det var veldig uvanlig, i post-Thatcher-perioden hvor tanken om sosialboliger lå med brukket rygg. Arkitekter flest var opptatt av å tegne museum og dyre boliger.
Donnybrook Quarter ble senere tildelt Housing Design Award og Royal Academy Architecture Prize, og omtales som en modell for hvordan man kan bygge urbant i stor skala med høy tetthet og lav høyde.

Donnybrook Quarter ble gjennombruddet og begynnelsen på en karriere hvor Barber har opparbeidet seg et rykte for å tegne utradisjonelle versjoner av tradisjonelle hustyper, og for sin evne til å skape karakterfulle og interessante nabolag på steder hvor man minst venter det. Spiller det noen rolle hvordan en sosialbolig ser ut? Er den av god kvalitet så gir det et signal til beboeren om at de har en verdi i samfunnet, og deres rett til å ønske seg et godt liv.

I fjor var en utstilling på Design Museum i Kensington tilegnet Barbers arbeider og ideer. Han brukte anledningen til å vise fram prosjektet «100-Mile City», en ide for hvordan hele London by kan innsirkles av et lavt belte av boliger, for å løse byens akutte boligmangel.

«100-Mile City» handler ikke bare om selve boligene, men også om omgivelsene. Barber har hele yrkeslivet vært spesielt opptatt av gata. Han tegner nabolag og sammenhenger og vil at det sosiale livet skal fungere godt rundt boligene sine.

Selv beskriver han ideen slik:
Bygg en gatebasert, lineær by som strekker seg hundre engelske mil lang, er 200 meter bred og fire etasjer høy. Pakk den rundt London.

Gi den små fabrikker, skoler, hus og butikker i terrasser langs intimt skalerte gater og torg. Gjør den til en tett, intens inngang til London, en selvsikker og meningsfull grense som bidrar til en revitalisert og produktiv landsbygd.
Hundred Mile City er en lineær Barceloneta, et sirkulært Roma, en strukket Porto.
Surburbia omprogrammert, hybridisert, komprimert.

Arkitekters prosjekter vises vanligvis fram i magasiner som vanlige folk ikke leser, men på Design Museum møtte vi alle slags folk. Responsen vi fikk var helt overveldende. Det morsomme med å tegne hus, er at arbeidet er ganske komplisert – men alle har mulighet til å ha en mening om det. De aller fleste av oss bor i et hus og har gjort oss noen erfaringer om hva som fungerer og ikke fungerer. Hva vi liker og ikke liker. Da blir det veldig interessant å vise noe frem i offentligheten, som så mange kan ha en mening om og kommentere – og faktisk har grunnlag for det, sier Barber.

På 60- og 70-tallet arbeidet landets beste arkitekter for lokale myndigheter med å utarbeide planer for fremtidsrettede boliger som kunne tilfredsstille behovene til vanlige arbeidere. I dag er situasjonen en annen; det er penger, ikke sosiale behov, som legger føringen.

I fjor var det rundt 20.000 tomme boliger i London, samtidig som 150. 000 mennesker var hjemløse. 150 familier mister hjemmet hver dag. Barber argumenterer for at et hjem må sees på som infrastruktur, ikke investering eller pensjonssikring. Han mener at et effektivt system for sosialboliger i England vil skape en overflod i boligmarkedet, med påfølgende lavere priser. Dårlige nyheter for dem som vil tjene penger på boliger, men gode nyheter for alle andre.

Barber og hans arkitektstudio har hele tiden vært vel så opptatt av livet som leves i husene, som byggene i seg selv. Han kaller hjemmene våre for et bakteppe for livene våre; vi som bor der skaper hjemmene i like stor grad som arkitektene gjør det.

De er få på kontoret hans, de jobber tett og alle kan det de holder på med.
– Det tror jeg gjør oss både gode og glade.
I tillegg har han et annet miljø som påvirker ham sterkt; studentene.
– Det har vært en veldig viktig faktor i karrieren min at jeg begynte å undervise, og jeg gjør det fremdeles, minst en gang i uka. Det har gitt meg mulighet til å tenke og lære utenfor miljøet hvor jeg arbeider, og har gjort meg mer eksperimentell, sier Barber.

For tiden kan vi følge noen av hans eksperimenter på hans daglige Instagramoppdatering, hvor han designer en by hver dag: One Year 365 cities.

Fakta om Peter Barber: Peter Barber jobbet hos Richard Rogers, Will Alsop og Jestico Whiles før han etablerte sin egen praksis i 1989. Han underviser i arkitektur ved University of Westminster, og har holdt forelesninger om egen praksis ved mange institusjoner, blant annet Royal Institute of British Architects, Architectural League i New York, i tillegg til en lang rekke universiteter rundt om i verden.

Barber er blitt invitert av den britiske regjeringen til å lede en diskusjon om «Design for Better Public Spaces», og er blitt omtalt av The Independent som en av Storbritannias ledende urbanister.

På Arkitekturdagen 27. september skal Peter Barber holde foreleseningen:
Dealing with it
Urbane endringer med utgangspunkt i den sosiale byboligen.