Hvorfor har du valgt å engasjere deg i Pris- og stipendkomiteen i NAL?
– Jeg har alltid syntes at det var viktig å ha kontakt med NAL og Josefines gate – for meg hører det sammen. Jeg studerte i Oslo og det var også der jeg begynte å jobbe, og da jeg kom til Ålesund tok jeg det som en selvfølge at vi var en del av NAL, og engasjerte meg lokalt. Jeg har vært leder av Møre og Romsdal arkitektforening og sittet i representantskapet. Jeg synes det er fint å få fortsette med engasjementet også som pensjonist, så da jeg ble spurt om å sitte i pris- og stipendkomiteen sa jeg ja til det. Jeg mener det er viktig at vi som sitter langt vekke fra Josefines gate også deltar, vi kan nok av og til ha et annet fokus i arkitekturdebatten, og kanskje også på hvordan foreningen(e) styres. Akkurat nå prøver jeg å starte opp en pensjonistgruppe. Det er ikke lett, for vi er ikke så mange, og det har en økonomisk side. Da jeg kom hjem til Ålesund tenkte jeg at det var viktig å møte også eldre kollegaer. Som ung MAF-leder inviterte vi bevisst de eldre på møtene våre, og vi fikk dem til å presentere prosjekter og erfaringer. Utfordringen er at vi er spredd over hele fylket, da er det ikke så enkelt å ha et tilholdssted hvor alle kan møtes, som man har i Trondheim og Oslo.

Hva får du faglig ut av arbeidet i komiteen?
– Det som er spennende med å jobbe sammen med folk med lang og forskjellig erfaring, er at vi kanskje ser bredden bedre enn de som kommer fra et mer ensartet miljø. Ulike steder, gir ulike behov og referanser. Søknadene vi får inn til stipendkomiteen spenner over et vidt felt, og det er spennende og lærerikt. Jeg kom inn i komiteen da det var pandemi, og det var ikke spesielt morsomt – alle andre satt sammen i Oslo mens jeg var på Teams. Heldigvis er vi nå i gang med fysiske møter.

Hva jobber du med som arkitekt, og har du eventuelt noen hobbyer du vil dele litt om?
– Jeg har jobbet mye i grenseland mellom bygg og plan. Jeg startet med feltarbeid i Himalaya etter at jeg hadde tatt diplom. Tilbake i Oslo jobbet jeg med byfornyelse i Oslo øst. Deretter fikk jeg jobb for Unesco i Bhutan. Jeg fløy ut med en skipssekk som bagasje og trodde jeg skulle være borte ett år, ble der i tre. De årene ga meg helt andre tanker om hva som er viktig. Jeg hadde blant annet ansvar for å få ferdig en lærerhøyskole og som ansatt i undervisningsdepartementet var jeg direkte involvert i også andre prosjekter. Etterpå lokket Ålesund og familie. Jeg hadde et par fine jobbår i et jobbfellesskap i en Ålesundsgjeng, vi kalte oss Nyark. Men så kom nedgangstiden, og jeg prøvde meg i offentlig sektor, først i Ulstein kommune, så i Ålesund - etter hvert som leder av planseksjonen. Hjertet mitt ligger i Ålesund. Jeg jobbet mye med langsiktige planer, men ble etter hvert passe lei av politiske skifter, det kan gi dårlig kontinuitet i planlegging- og spesielt i medvirkningsprosesser som jeg alltid har vært opptatt av. Jeg følte også det var lite rom for å tenke annerledes utenfor det trygge arkitektmiljøet i Oslo. De sosiale nettverk var sterke, og å starte egen praksis i Ålesund som kvinne var utfordrende. Etter en periode med vikartimer på høyskolen ble jeg lokka til å søke på ei ledig stilling, og da ble jeg i Ålesund. Siden har jeg vært ansatt ved byggstudiet ved HIÅ, og etter hvert NTNU, i ulike roller. Som arkitekt var det fint å få lov til å være med og inspirere unge byggingeniører til å se hva planlegging faktisk dreier seg om, og hvilken forskjell man kan oppnå for mennesker og miljø. Jeg fikk jeg også delta i utvikling av Campus Ålesund fra 2010 helt til jeg sa takk for meg i 2021. Fritida har også med å hus å gjøre. Jeg har mye gammel bygningsmasse selv; et bolighus på fire etasjer, og et arvet landsted med fire mål og fem hus. En slik arv er en livsoppgave. Jeg trenger ikke treningsstudio.