På en måte kan det danske arkitektkontoret Hele landet ligne på Senterpartiet. Men på en annen måte – absolutt ikke. Hele landet er opptatt av periferiene og de små stedene, men i like stor grad forholdet mellom byområdet og landområdet.
– Byene i Europa er i ferd med å bli overfylte, det blir et stort press på infrastruktur og boligprisene. Når byene hele tiden har som mål å bli større, når det hele tiden skal være vekst, så vil det på et tidspunkt bli fullt og renne over. Og de folkene som faller ut over kanten, de vil jo ikke ut til en liten møkkaby hvor det ikke skjer noe som helst. Vi må ha et godt alternativ på landet, det skal være bra å bo i hele landet. Vi hater ikke byen, men vi har bruk for hverandre. Om vi ikke legger til rette for bøndene, får vi dårlig mat, og om infrastruktur ikke virker kommer heller ikke turister.

Niels Ove Kildahl og Simone Foss Brink ble ferdige med arkitektstudiene i Århus for to år siden, og hadde allerede blitt kjent med Sille Askefrø Bjørn gjennom oppstart av interessegruppen «Det handler om landet» ett år tidligere – og dag èn etter studiene etablerte de det de kaller en sosial arkitektpraksis. I en ghetto.
– Vi kunne godt ha fått oss et hot kontor inne i det kreative miljøet i Århus, men her ute får vi andre innspill og tanker. Vi bruker våre erfaringer fra å være her, i arbeidet. Det har vært noe knivstikking og biltyveri mens vi har vært her, men langt fra så mye som man skulle tro. Vi mener det skal være deilig å bo i en ghetto også, sier han.
– Vi deler mange ting, og spesielt opptattheten av forholdet mellom byområdet og landområdet. Det eneste jeg ikke deler med Niels er alderen, sier Sille.
– Jeg er i andre del av aldersskalaen enn Sille, og det har vi fått mye godt ut av. Jeg løper rundt med massevis av ung naivitet, mens hun har lest alt av bøker og har haugevis med erfaring. Sille er en hardcore prosessfasilitator, og føre ting sikkert i havn. Jeg er mer som en duracellkanin som ikke kan slappe av, og vi blir tent av hverandres energi.

Sille Askefrø Bjørn jobbet som praktiserende arkitekt i mange år, og alltid med steder som hadde en eller annen problematikk; om det var ghettoområder eller dysfunksjonelle sentrum.
– Jeg har vært opptatt av dette med hvordan Danmark på store deler av 1900-tallet har vært i en vekstperiode, byene ble stadig større, vi fikk mer og mer infrastruktur – frem til det begynte å gå tilbake på sekstitallet. Vi kaller det den langsomme død. Med motorveiinfrastruktur, butikkjeder og shoppingsentre, sier hun.
– Det kom en flattening of culture, og folk begynte å forlate lokalområdene og ville inn til byene, sier Niels Ove og fortsetter:
– Det er mange på landsbygda som tenker «stort er godt» – selv om de bor på et lite sted. Hvis de kan få en stor vei til å gå gjennom stedet sitt, eller et stort supermarked til å slå seg ned, så tenker de at tilværelsen vil bli bedre. Og den tankegangen vil vi gjerne snu på. Vi vil bruke de kvalitetene som allerede finnes der ute. Naturen, fellesskapet og møtestedene er noen av de tingene som distriktene skal være best på, for da vil flere bo der.

Man kunne kanskje tenke at denne måten å arbeide på er både litt sær – og idealistisk. Det har tvert imot vist seg å være en suksess. I sitt andre år etter oppstart har de vokst seg til tolv medarbeidere, og de har takket nei til sine første kunder. Selv tror de det handler om at landområdene i lang tid har vært underprioritert og at det er behov for at noen tar landsbygdas utvikling alvorlig.
– Om man som arkitekt har sterke meninger, blir man redd for å miste kunder. Her har vi sagt nei til de første av våre kunder, bare fordi det ikke var et prosjekt for oss, typisk fordi vi ikke deler holdning og ideologi. På tross av det tror noen kanskje at å arbeide som oss er dårlig forretning, men det er det ikke. Det er august, og vi er snart i havn med våre budsjetter, sier Sille.
– Vi får veldig mange henvendelser, også fra folk som vil ansattes – eller ha praksis her. Det er en interesse i Danmark for å utfordre arkitektens rolle. Det vi lærer på studiet er så utrolig mye mer enn å tegne bygg - vi lærer å tenke sammenhenger og kompleksitet.

I Danmark, som mange andre steder, investeres det stort i de store byene. Hva blir da igjen til de små?
– I storbyene skjer det spennende ting, men ingen snur seg den andre veien og sier noe om hvordan vi får de mindre lokalsamfunnene til å fungere. Heldigvis har vi noen kunder som ser det på samme måte som oss, sier Niels.

Han kommer selv fra bygda, og da han var ute i praksis under arkitektstudiene, så merket han at det var det store perspektivet som interesserte ham.
– Jeg kommer fra et lite sted, og hadde allerede en følelse av vi der ble utsatt for en rimelig urettferdig fordeling av ressurser. Det blir snakket mye om byutvikling, men lagt sjeldnere om landsbygsutvikling.

Så hvordan er det de gir sitt bidrag, i Hele landet, for å gjøre fordelingen mellom by og land litt mer rettferdig? Arbeidsmetoden deres involverer så lite papir, og så mye aksjon, som mulig.
– Vi vil ikke være konsulenter som skriver rapporter som ender i en skrivebordsskuff; vi er ute og gjør noe. I Danmark er det populært med prosesser med aktørinvolvering og ideverksteder og post-it-lapper, men det fører ikke nødvendigvis til noe. Når vi er ute og jobber, så bygger vi. Først noe midlertidig – som vi lærer noe av – og så vi lager noe permanent. Vi lærer mye av å gå ut i virkeligheten.

I Haderslev bygget de for eksempel en bro.
– Jeg er sikker på at det var landets styggeste bro, sier Niels.
– Men den gjorde at folk kom seg over hovedveien og ned til vannet. Og da de først var der nede, så tenker man jo at folk gjerne vil bade der – men det kunne man ikke, fordi en hel masse bønder hadde direkte utslipp fra gårdene sine der. Så må man ta tak i dèt. Det ene setter det andre i bevegelse og det oppstår en debatt om livskvalitet framfor en debatt om overlevelse på bygda. Det er et fremskritt i seg selv.

I Haderslev hadde de fått støtte fra stiftelsen Realdania, som har hatt en kampanje som heter Hovedby på Forkant. Den henvender seg til største by i en kommune som er blitt utfordret på en eller annen måte, og som ønsker seg mer kvalitet i sin utvikling.
– Realdania ser verden litt som oss; vi kan ikke bare lage flotte plasser og kulturbygg i de store byene, vi må spre det ut over landet. Og om man har en flott plass, så må det skje noe på den plassen. Vi er interesserte i det sosiale i byutvikling, ikke bare det fysiske, sier han.

Når det gjelder vekstparadigmet og degrowth så mener de at dette er noe som ikke bare angår økonomien, men også selve tanken om at mer alltid er bedre. Er man et lite tettsted med 800 innbyggere, så setter man seg som mål å bli 5000.
– Dette er en veldig ny tanke i Danmark, for hvis man ikke vokser – hvordan kan man da måle verdi og fremgang?

På Arkitekturdagen 2019 den 27. september skal Nils Ove Kildahl og Sille Askefrø Bjørn holde innlegget:
Fremtiden er lokal
Utvikling i områder uten vekst